Brynvegen

(uttale: brynvægen )

Hvor

Øst for Ljørdalen, over Fulufjellet til Tangådalen.

Koordinater og kart

Koordinater: 61.40494º N, 12.75083º Ø (WGS84)

Se på kartet.

Beskrivelse

Merket sti

Historikk

Sti over Brynflået brukt til transport av bryner ca 1840-1940.

Trysilboka:

Bind 4/1: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009111004053?page=411

Se også Brynmoen, Brynflået, Hamna i Tangådalen

BRYNBRYTNING I TANGÅDALEN I OVER 100 ÅR

Av John Arne Opseth

Det var Per Persen Moen - Mogubben, som under en jakttur ca. 1830 fant brynstenen i Tangådalen. Stedet ligger ca. 2,5 km nord for Bjørnholmsætern, i en bratt skrent som stuper rett ned i Tangåa. Slike skrenter hvor vatnet årlig graver seg inn, kalles for mæler, og dette stedet ble senere kalt for Brynmæl`n. Med dette funnet startet en virksomhet av industriell karakter som varte helt fram til 1940. Etter at Mogubben fant stenen i Brynmæl`n, ble det funnet brynsten på mange steder langsetter åa. Det var også mange som brøt bryner i større og mindre omfang. Her kan jeg kort nevne: Storbru-Per som brøt bryner i Kjelda ca. 3 km lengre nord for Brynmæl`n. Olinus Mora brøt bryner i ei anna kjelde, og andre som brøt bryner var Bagg-Erik, Løvbergskara, Per Børresen Bakken, Karl Myrholm samt flere andre. Men de som vi mest forbinder med bryndriften der, som drev det vi kan kalle en familiebedrift, var Bernts-Per den eldre, Bernts-Per den yngre og hans svigersønn Martin Bæk. Kort tid etter funnet av stenen i Brynmæl`n, startet Bernts-Per bryting og tilhogging til bryner. På andre side av åa, ca. 10 meter fra åskanten satte han opp ei koie. Det er foran denne koia hans sønn er fotografert ca. 1910. Bildet av ham står i Trysilbok nr. 4, og på side 60 i Årbok for Trysil for 2007. Per brøt stenen i Mæl`n, bar den over åa og satt foran koia og hogg til bryner av stenen. Under storskiftet som pågikk i området her i åra 1880-1894 ble all virksomhet stoppet. Kanskje på grunn av at han var så godt etablert, var Per den eneste som fikk fortsette med virksomheten, noe som han ikke var så lite stolt av. Ved søndre Bannskørbekken, (som svenskene kaller for Brynbekken) på vestsida av åa noen hundre meter nedafor gruva i Brynmæl`n, brøt de også mye bryner. Djupe gruver og store hauger med skrapsten vitner om at det kanskje ble tatt ut mer sten her enn det ble i Brynmæl`n. En av disse gruvene har fått benevnelsen <Gammalgruva>. Jeg vet ikke hvilken av dem det er, men det er nærliggende å tro at det gjelder gruva i Brynmæl`n, da denne er eldst. Forsslund skriver at det var drift i Gammelgruva til ca. 1915. Som nevnt var det Bernts-Per den eldre som startet opp. Senere fortsatte hans sønn Bernts-Per den yngre, og etter han igjen, hans svigersønn, Martin Bæk. Det er å anta at det var endel overlappinger. Brynene bar de eller kjørte med hest over fjellet til Ljørdalen, en strekning på ca. ei mil. Herfra ble brynene kjørt videre til Grundset (Elverum), Røros, Trondheim m.v. for salg. Etter Bernts-Per den yngre overtok hans svigersønn, Martin Bæk drifta. Martin kom fra Bæk i Ljørdalen. Han var en av fire brødre som dannet <Ljørdalsmusikken>, et blåseensemble som opptrådte ved større anledninger over hele Trysil. Martin var kommuneblinker, og på sommerstid drev han med dette arbeidet i tillegg til et lite småbruk. Også han tok ut brynsten i gruvene ved Bannskørbekken, og 2. september 1983 skriver Ture Heed: <Ganska nära intill (han mener her koia til Bernts-Per) byggde sig Martin Bæk, også från Ljørdalen, en koia även han. Som minne av hans flit ligger där en manshög kulle av skrotsten, kanskje fem meter vid, samt sten från hans spis än i dag. Han flyttade senare sin koia någon km. söderut til platsen Hamna, och där högg han brynen så länge han kunde, in på 1930-talet.> Min far nevnte aldri noe om at det hadde stått koie ved Bannskørbekken. Jeg har også spurt flere fra Ljørdalen, men ingen har kunnet bekrefte det. Det som er sikkert er at det ligger igjen en stor steinhaug slik som Heed skriver. Ved siden av denne ligger det igjen en mindre haug på ca. 2 x 2 meter. Her ligger også igjen restene av 4 morkne stokker som er formet som ei hustomt på ca. 5 x 3,35 meter. Stokkene ligger rett ned på bakken, og ikke på laftestener som vanligvis ble brukt. Koia som Martin Bæk satte opp ved Hamna (koia som senere ble kalt Brynkoia) har utvendig mål på 4,6 x 2,75 meter. Koia er indelt i to rom på drøyt 5 kvadratmeter på hvert rom. På sørvegg det inngangsdør, med vinduer på hver side av døra. I nord/østre hjørnet i det fremste rommet er det en liten peis. Det innerste rommet har brisker og et vindu mot nord. Koia har ikke innhogde romertall på stokkene, noe som tyder på at den ikke er flyttet, men at den er tømret opp på stedet. Ved koia står en stall/uthus med mål 4,6 x 2,15 meter. Som nevnt ble koia kalt for Brynkoia. Dessuten ble lia opp mot fjellet hetende Brynmo`n, og platået oppå fjellet kalles for Brynflå`. Vegen som går fra Brynkoia, oppover Brynmo`n, over Brynflå` og videre til Ljørdalen kalles for Brynvegen. Her vil jeg også nevne at et stykke ovafor Brynkoia står ei anna koie som også ble brukt i forbindelse med brynbyting. Denne koia kalles for <Holerkoia>. Navnet har den sikkert fått fra Johan Hoel (Holer`n) fra Ljørdalen. Johan hadde skog i Tangådalen, og han drev også med brynbryting, mest i Storbekkskøra. Koia er idag restaurert og låst. Den største virksomheten i forbindelse med bryndrifta var sikkert under den tida som Martin drev, og årsaken til at han satte opp koie ved Hamna, var at det ble funnet brynsten i ei kjelde som kommer fra oppunder fjellet, og som renner ut i åa her. Sikkert gikk det også en gammal veg over fjellet til Ljørdalen fra Hamna, ettersom det var en gammal hamnplass (møtes/overnattingsplass) for jegere og fiskere her. Herfra var det også korteste vegen å frakte brynene over til Ljørdalen. Etter at Støa kanal var ferdig i 1859, og det ble satt igang driving i skogene, kom det pløyd veg fra Sörsjön, forbi Storbrua og over til Ljøradalen. Man kunne da på høsten lunne brynene ned til Storbrua og ta dem videre med hest på vinterføre. Martin fikk med seg en annen kar fra Ljørdalen, Berger Olsen Åsen, sønn av <Eriks-Ola>. Berger var en dyktig kar som hadde småpbruket Åsen. Dessuten var han sagmester på Kompanisaga, ei sag som lå ved Lassbekken noen hundre meter opp fra Opseth. Martin og Berger tok kontakt med grosserere i Trondheim og Kristiania, og leverte bryner til dem. På høsten leide de med seg folk og brøt brynsten som de reiste opp. På vinterføre dro de stenen ned til koia, og satt der og hogg til bryner av stenen. Berger hadde hest, og herfra ble brynene lunnet ned til Storbrua ca. 4 km. lengre ned. Her kunne det ligge stabler med bryner store som vedstabler. Brynene ble kjørt til Ljørdalen, og senere til store deler av midt-, sør- og øst-Norge og Sverige. Av personer som var med på å frakte bryner kan jeg nevne: Karl Johan Nordmoen, Laurits Larsen og Ingvar Bekk. John Rustad var med sin far, <Lasskjørarkongen> Theodor Rustad, og kjørte bryner videre til Ljørdalen. Han har fortalt at dette var en <stygghet for hestene>. <Nils i Lislådalen> var handelsmann og tok med seg bryner til Grundsetmarten. På tilbaketuren tok han med seg bryner som han solgte i Särna- og Idretraktene. <Lass-Halvor>, min oldefar, kjørte bryner til Elverum for kjøpmann G. O. Floden, og Per Børresen Bakken kjørte lass og solgte av brynene helt opp til Røros. Som ljåbryner var brynene fra Tangådalen av helt spesiell god kvalitet. Som nevnt ble brynene solgt over hele midt, og sør/øst-Norge. Dessuten ble de solgt til store deler av Dalarna i Sverige. I likhet med smør, ost, huder og skinn ble brynene ofte brukt som byttevare mot f. eks. salt, kaffe, mjøl o.l. Lokalt ble brynene kalt for Tangådalsbryner. Ellers ble de kalt for Trysilbryner. De beste brynene skulle visstnok ha innslag av gule flekker i stenen. Det ble også forsøkt å hogge ut slipstener, men på grunn av at det var vanskelig å finne stor nok sten, samt at stenen var løs og finkornet og egnet seg dårlig til dette formålet, ble det bare med forsøket. Martin var meget rutinert og nøye på kvaliteten på brynene. På en dag kunne han hogge 30 bryner. Redskapen som ble brukt var meget enkel; hammer, samt meisler som han smidde av gamle filer i smia ved Storbrua hvor hans bror, Gjermund, var gift og bodde. I Storbrua bakte de også brød til brynstenhuggerne. En dag skulle Bertil Heed (toller bosatt i Storbrua, far til Ture Heed) gå dit på ski med brød midt i vinteren. Da han kom fram, var koia helt nedsnødd, men det kom opp røk fra pipa, og gubben ble glad da han fikk brødet. Laurits Larsen, som også var gift og bodde i Storbrua, har fortalt at han under vårflommen skulle dit med brød. Men åa gikk stor og vill, og den hadde tatt med seg brua slik at han ikke kom over. <Da lytte jæ hævæ kaku`n åver åa>. Martin hadde astma, og de siste åra han drev der hadde han store problemer med å komme seg bort og hjem. Sandstøvet fra stenhogginga gjorde opplagt ikke situasjonen bedre. <Støve ,ligg, som fønner i me`draga> (støvet ligger som fonner mellom stokkene), har han fortalt. Berger fikk tæring, og i 1918 døde han, 47 år gammel. Med hjelp av sønnene Ole, Magnus og Sverre fortsatte Martin, og siste året han drev i Tangådalen var 1928. Han hadde fått brutt endel sten som han fikk kjørt til Ljørdalen, og noen år etter 1930, så lenge han klarte det, satt han ved båthuset sitt ved Sandvik og hogg til bryner. Vinterstid satt de inne i koia og hogg til brynene, men det ble nok hogget til mye bryner også ute i terrenget. Det ligger således igjen store hauger med skrapstein i nærheten av gruvene. På flere steder er det også funnet stabler med mosegrodde og gjenglemte bryner. John Karl Opseth har snakket endel med Ole og Magnus om virksomheten der, og de har fortalt at hvis de bare satt inne og hogg bryner, satt de med tarvelige klær og tøfler. Foran nese og munn hadde de knyttet et tørkle for å <sile bort> det meste av sandstøvet. Over låra hadde de en striesekk som de la stenhellene oppå. Selv om de fleste brynene ble fraktet med hest, måtte de alltid ta med seg tunge bører over fjellet på vei hjem. Størrelsen på brynene var ca. 5 x 5 x 25 cm. Ekstra lange bryner var 30 cm. Prisen de fikk var fra 50 øre til 1,50 kroner. For ekstra lange bryner kunne de få opp til 3 kroner. Etter datidens priser kunne dette høres bra ut, men her må man huske på at dette gjaldt pris levert Elverum stasjon. I og med at de klarte seg med mindre mat og dårligere klær, ble dagslønna omtrent som en tømmerhoggers lønn. I Trøndelag ville de ha hardere bryner enn hva de ville ha i Oslo. Dette var en fordel, da de således kunne sortere og få avsetning på alle brynene. Etterhvert ble det mer og mer vanskelig å få omsatt brynene. Slåmaskina ble nå brukt på store områder der hvor ljåen tidligere ble brukt. Tangådalsbrynene fikk konkurranse av støpte bryner hvor man ikke var avhengig av å bære med seg brynbutter med vann. Det at en <luring> forsøkte å gjøre lettjente penger ved å selge harde bryner fra andre sida av fjellet som Tangådalsbryner, bidro sikkert også til at salget ble vanskeligere. Den siste som brøt bryner der var Karl Myrholm, som vinteren 1939-1940 lå i Holerkoia. Men så kom krigen som ikke gjorde trafikk over til Norge mulig. Med dette var en 100 års lang epoke med bryndrift slutt. Området ligger idag innafor grensene til Fulufjällets Nationalpark og er således fredet.

Bilde

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Reg Vidar Storbæk

Brynvegen krysser Girkoievegen